Rottenikken

Like etter krigen skremte foreldrene til oss som var små unger på Midjord dengang, med at "Rottenikken" ville komme og ta oss, dersom vi ikke var snille, små englebarn.

Vi var derfor fulle av angst, når det, med jevne mellomrom, oppsto rykter om at dette vesenet var blitt observert i vår nærområder. Da ble vi veldig snille og føyelige. I en kortere - eller lengre - periode. Ikke for lang.

"Rottenikken" representerte i grunnen alt jeg var redd for da jeg var liten unge, og ikke visste bedre. Jeg og vennene mine levde nemlig våre små liv i et luftig spenn mellom to verdener, "Paradis" og "Helvete".

Og "Rottenikken" kom definitivt fra det sistnevnte stedet. Det var vi fullstendig overbeviste om, vi ungene i førskolealder på Midjord.

Ja, denne angsten fulgte oss i grunnen helt inn i de første to årene på Nylund skole. De første tre årene, også - om jeg skal være helt ærlig.

Nå var "Rottenikken" intet hyggelig bekjentskap for noen, heller ikke for de voksne, virker det som. De voksne var derfor ikke helt på bærtur når de skremte oss med ham.

For "Rottenikken" var slett ingen variant av et spøkelse, eller en ånd fra Helvete. Han var et ekte menneske av kjøtt og blod. Det visste vi ikke, vi unger.

De voksne hadde selv blitt skremte under krigen, da Rolf Erling Knudsen, som var hans egentlige navn, herjet som verst. Han ble født i 1912, i Skien, og døde 64 år gammel, i 1976. Men det var i krigsårene han herjet som verst.

Det eneste bekjentskapet vårt distrikt gjorde med ham, var da han satt fengslet på Opstad, i 1944. Der rømte han, og folk i distriktet vårt var ikke særlig høye i hatten i noen uker etterpå.

Men, de distriktene som måtte slite mest med denne fredløse mannen - halvt tjuv, tjuvslakter og morder - halvt bløffmaker - befant seg i Vestfold og Buskerud, mest i kommunene Lardal og Ramnes.

Han gjorde også en gjesteopptredener i Rollag og i flere av de indre vestlandsbygdene.

Mannen drepte to bønder og alltid sa han hadde "mine 50 bevæpnede menn i skogkanten" i ryggen når han ble konfrontrert, om det nå var med bønder han stjal fra, med regulært politi, gestapo eller norske motstandsfolk.

Han hadde virkelig meldt seg ut av samfunnet, "Rottenikken", men noe "ånd under senga", kjøttetende rovdyr eller spøkelse var han altså ikke.

Hadde jeg visst dét, hadde jeg nok ikke vært så redd. Det eneste jeg var virkelig redd for var nettopp ånder under senga, sultne rovdyr(også de under senga) og spøkelser, generelt.

Men da jeg var unge, fikk jeg altså - ved en ulykkelig kommunikasjonssvikt barn/voksne - innpodet "Rottenikken-syndromet", og det har fulgt meg siden.

Selve syndromet kjennetegnes ved at den personen som lider av det, er redd. Redd for alt. Absolutt alt. Hver dag. Og ofte hver natt.

Og det baller på seg. Utviklingen i verden fører jo stadig til nye ting å være redd for. Tenk på utviklingen på transportsektoren. Nå er bussene blitt toetasjes, togene går over 300 km/t.

Cruise-skipene er høyere en Empire State Building, og ingen kjører saktere enn 130 km/t med bil på europeiske motorveier. Og det er alltid storm utenfor Lista-landet når jeg tar Danmarksferja fra Risavika.

Det blir rett og slett for mye for et menneske som tilbrakte sine barneår få meter fra Hetlandsmarken Kapell. Der bare noen ganske få biler passerte i timen. Der vi nærmest hadde gata for oss sjøl, sammen med treer- og femmer-bussene.

Det er av den grunn at jeg alltid kjøper lugar på øverste dekk når jeg tar ferje til Danmark. For ikke å snakke om Tauferja: Kaffen blir alltid drukket i den øvre salongen.

Det samme gjelder ferja Mortavika-Arsvågen. Eller omvendt. Og Horten-Moss. Eller omvendt. Alltid øverste salong, ved dørene ut til utepassasjene.

Jeg følger alltid med på sikkerhetsvideoene på ferjene, og de viftende armene til de kabinansatte på flyene. Hvor er nødutgangene? Hvor sitter jeg i forhold til dem. Kommer vi til å fly over hav? Og så videre, og så videre.

Det er dette jeg kaller "Rottenikken-syndromet". Jeg er ikke lenger redd for ånder under senga, sultne rovdyr under senga, eller spøkelser, ikke i noen som helst form. Jeg er ikke mørkredd. Jeg er ikke redd edderkopper...

Men jeg liker ikke å ta Tauferja. Og jeg gruer meg til den der lange tunnelen.

Og på fly nytter det jo ikke å sitte i øverste salong. Dersom det skulle bli noe haraball der ombord...?