Da Radiokabinettet kom til Midjord

Jeg tror ikke at noen av de prakteksemplarene av folk som bodde på Midjord like etter krigen, husker at Charles Lindberg - han som første gangen fløy direkte over Atlanteren uten stopp - besøkte Stavanger en gang. Men det gjorde han, altså. Jeg tror til og med han bodde på Victoria Hotel. Men jeg våger å sette fram den åpenbart dristige påstand om  at det ikke gikk noen hus forbi at baker/konditor Thorbjørnsen med familie fikk Midjords første Radiokabinett!
    
Jeg har i årene som har gått siden,  alltid trodd at det var et Tandberg-kabinett. Men den yngste sønnen til Thorbjørnsen, Børge Inge, kunne for noen år siden fortelle meg  at det var et Radionette-kabinett. Og - så vidt jeg vet - finnes det i en av stuene  til Thorbjørnsen-familien ennå. Og det skal  mye mot  til å benekte faktum. Men jeg likte Tandberg sitt kabinett bedre, da jeg fikk råd til å kjøpe et sjøl. I godt voksen alder. Og på årelang avbetaling.

Men selvfølgelig. Jeg kan ta feil. Og grunnen til at jeg mener å kunne hevde at Thorbjørnsen var først ute, er at jeg bodde i etasjen over denne familien, i Nymansveien 169. Og radiokabinttet kom til å spille en meget sentral rolle i våre unge liv, vi som var "på snakk" med Børge Inge. Ongane i gadå, altså. Og det skyldtes ikke den innebygde radioen. Heller ikke den lekre, nesten selvbetjente grammofonen. Nei, nei. Det var lydbåndet. Ja, lydbåndet, der du kunne høre deg selv snakke. Etter at du hadde snakket. Det var pitlade meg så du kunne nekte å tro dine egne ører!

Og det er nesten ikke til å tro at det gamle, gode "Lydbåndet" er historie. Det får nå så være. Ingenting varer jo evig. Vi har fått andre ting å manipulere lyd med. Og det kommer stadig nye ting, bevare meg vel. Men det kan bli for mye av det gode også. Nå synger jo sangartistene bedre på data enn i studio. Og det er på en måte å lure folk. Ja, det mener nå iallfall jeg, og derfor har jeg begynt å spille 78-plater igjen. "Steinkakene", som vi kalte dem. Når jeg hører på musikk, altså. Og det er aldri. Jeg er nemlig tonedøv,. Ja - nå fikk jeg sagt det også. På en finslig måte.

Det var iallfall lydbåndet som skapte kulturteknisk revolusjon her i landet. Uten lydbåndet ville det aldri ha  poppet opp ei eneste popgruppe her i steinrøysa. Men for 70 år siden var lydbåndet egentlig allerede en gammel oppfinnelse. Men det var "folkemodellene" Radionette og Tandberg som gjorde det til folkeeie. Til slutt hadde "ein kver familie" lydbånd. Å du slette mi tid!
Det ble rent frem et opplevelsessjokk for oss ongane. Plutselig gikk det opp for oss at det nok var mer mellom himmel og jord enn det vi hadde lært på søndagsskolen hos mormor, I Metodisten. De folka som mener at de nye tekniske dippeduttene er et større gjennombrudd enn det opprinnelige og klumpe lydbåndet, de må ta seg ei franskbrødskjeva med sirup!

Visst er det så at alt  blir mindre. Alt blir mer elegant. Alt gir finere lyd. Javel til alt det der. Og både Tandbergen og Radionetten var jysligt stygge. Jyssligt stygge, var de! Likevel: Det var som selve månen hadde dukket ned i hodene våre. Midt i blant oss, der inne på Midjord. For det vi måtte spørre oss selv: Var det virkelig noe menneske som kunne ha funnet på noe slikt. Eller fantes det en Gud likevel?
 
Som nevnt, så var det naboene våre i etasjen under, som hadde fått vidunderet i hus. Og det medførte en medierevolusjon av helt historiske dimensjoner i Nymansveien 169. Veggene og golvene i det gamle "kommunehuset" var nemlig så tynne at når noen i familien Thorbjørnsen hørte på radioen, eller satte på en grammofonplate, da hørte vi det over hele huset. Etter at storebror Thorbjørn hadde vært til sjøs en tur, og hadde drept en neger ned springkniv, og sittet en hel natt og radlet med( og drukket med, men det sa han ikke) Hank Williams, ja - da gikk det mye på den samme Hank Williams der i huset på hjørnet.

Fru Gjesteland, som drev butikk i kjelleretasjen, klarte å holde seg utenfor denne turbulente kulturrevolusjonen. Hun var der jo bare på dagtid, opptatt med å selge sukker, kaffe og poteter, stort sett  "på kridå". Og det var på kveldstid at vi onger hadde halubabaluba.

Vi unger syntes det var rent uhyggelig å høre våre egne stemmer tordne ut i stuen til Thorbjørnsen, fra en klumpete og brun kasse. Og - som alle fra Stavanger i den tiden - skjemtes vi fryktelig av dialekten vår.

Det samme gjorde de voksne. Men alle elsket vi den likevel, denne mirakelboksen,  som satte oss i stand til å spille Ønsekonserten så ofte vi bare ville og orket. Mora til Professoren, det var det som var kallenavnet til Børge Inge, hadde aspirasjon som operasanger, og hennes favoritt på lydbåndet var en etterlikning av Agathe Backer Grøndahl. Til og med i dag, 70 år etter, kan jeg ta meg i å nynne...."alle de duggvåte blomster har sendt"....eller noe liknende.

Far min likte også godt å synge ting inn på lydbåndet og så høre andektig på, etterpå. Når han fikk en liten pinne innfor vesten. Hans favorittnummer var White Christmas, fritt etter Bing Crosby. Temmelig fritt også.

Men å hevde at han var misfornøyd med  opptakene, det ville være å trekke sannheten   for langt. Hans versjon var til og med bedre enn originalen. Bing Crosby hadde ikke helt den riktige diksjonen i deler av sangen.

Mente faren min.